Tenke?

Jeg føler litt at det er allmenn kjent at jeg gjør dumme ting.

Jeg mener. Det er en grunn til at madmanmads sendte meg denne meldingen:
"Du skal ikke begynne å tenke før du snakker, snart da?"

Uten at vi trenger å gå i detalj på hva jeg gjorde akkurat den dagen..

Andre fine dager vi kan bruke som eksempel, er den dagen jeg ble så sur for at det var en time til bussen min gikk fra sandvika, at jeg ikke gadd å gå av toget. Jeg tenkte jeg kunne bli med venninnen min to stopper lengre og gå derfra, som da altså blir to stopper lengre å gå.
Litt av hovedproblemet da vi gikk av der, var vell da kanskje at jeg ikke visste hvor jeg var. Så jeg spurte så pent om jeg kunne få sitte på ned til hovedveien, og det hele endte med at jeg ble kjørt hjem av faren til venninnen min. Det var litt flaut. Men jeg har gjort verre.

Som kanskje å hoppe i søledam. I den største søledammen jeg kunne finne. For å si det sånn. Og det var vell ikke akkurat sommer heller. For det var driit kaldt ute. Og vannet var hvertfall kaldt. Og jeg hadde da virkelig ikke noe som kunne minne om vanntette klær. Eller varme klær. Eller klær til å skifte til. Så det ble ganske kaldt. Men det var dritgøy. helt frem til jeg ble våt og kald.

Noen ville vel også si at det ikke er det smarteste i verden å ikke vite hvordan man kommer seg hjem fra byen kl 3 om natten. Etter ballet. Folk ble litt redde for meg føler jeg. For jeg tenkte ikke så mye. For jeg hadde sagt til min bekymrede mor at jeg kom meg hjem med ida. Men så skulle hun da slettes ikke hjem. Men det kom da en buss. Og jeg gikk fra sandvika kl 03:06 ca. Hjem. Alene. Det gikk fint. Litt kaldt og etterhvert merket jeg at jeg ble mektig lei av å gå hjem. Men jeg lever ennå =)

Og i dag var vell heller ikke akkurat en smart dag for meg.

Jeg glemte nemlig mobilenmin i lommen til Nicoline. Da jeg kom hjem, sa mamma at nicoline hadde ringt og sagt at jeg hadde glemt den i lommen hennes. Så jeg sendte pappa for å hente den.

Mamma spurte meg: "Hvordan klarte du å glemme mobilen din i lommen til Nicoline?"
Vell. Så vanskelig var det da virkelig ikke.
"Jeg stod der. Med mobilen i hånda. Nicoline stod ved siden av meg. Jeg hadde ikke noe sted å ha mobilen. Så da la jeg den visst i lommen hennes." - forklarte jeg.

For å sitere Ernst:
"Så enkelt er det."