Jeg føler liksom at jeg alltid egentlig skulle vært et annet sted. Men det er jo ikke så lett når stedet jeg bor tilfeldigvis er det stedet som forsvant.
Også hadde jeg blitt takknemlig om folk sluttet å skremme meg. Og ikke var like difuse som meg selv, (slik at jeg hadde sluppet å skvette hele tiden), og muligens hadde blitt litt mindre forvirret.
Jeg føler tiltaksløsnesshet(ja, der blandet jeg litt engelsk og norsk og lagde et nytt ord som ikke er et ord nettopp fordi jeg ville føle noe. og tiltaksløshet er et stygt ord) i den forstand(dette ordet er fint, derfor bruker jeg det her uten at det passer inn i sammenhengen) at fordi jeg ender med å bare sitte stille. Her. Også skjønner jeg ikke opp eller ned trappen. Men kanskje jeg kommer meg dit jeg skal. En gang. Parentesdag.
Distré. Difus. Tyfus. Hus. Lus. Og det som verre er. LØP!
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
3 comments:
Er det dette som kalles feriesykdom? Altså det å ikke orke/gidde noesomhelst fordi man ikke må?
Hihii, noe sånt noe kanskje. Og det at absolutt alle er sånn, så du kommer ikke ut av det heller =P
For ingen andre har vel lyst til å gjøre noe heller... =)
Det er godt å være forvirret og lat enkelte dager.
Mvh Gretten som ofte virrer rundt og ikke gjør noe
Post a Comment