Jeg har ikke så mye å si. Så enkelt er det.
Derfor sa Maren at jeg skulle skrive om hvorfor jeg elsker henne. Også tenkte jeg at det vet da vel virkelig ikke jeg. Jeg elsker alle. Av prinsipp. Så dette kunne da Maren fint klare selv. For Maren er, som de fleste forstår og leser og sånt, titusenmillioner (haha) ganger bedre enn meg til å skrive. Men svaret visste visst da virkelig ikke Marenmor heller. Så da var vi tilbake til null.
Annet enn at Maren kjære var sur i tillegg.
Oops.
Men så ja. Da må jo Juliet komme med bortforklaringer. Så jeg, juliet, sa at hun var ikke blant de jeg hater. Og det var bra. Og fordi det er langt lettere å finne grunner til at jeg hater folk. For hvis man skal hate noen, må man jo faktisk ha en grunn.
Men for å elske noen, trenger man ikke noen grunn.
Mener jeg, juliet. Maren står meg midt imot og skriker og hyler littegrann. Men åh, så søt.
5 comments:
Jeg æ'kke søt, jeg er tøff.
Jaja, tøffel. Unconditional love.
Har man tilbrakt tid med Maren er man fortapt, og dømt til å like henne... Det er den byrden man må bære, eller hva Maren:P?
Hem he, he. Man elsker da vel folk rett og slett fordi de er til for en. Eller hva=?
haha, kan man lukte en befaling fra marens side? haha
Post a Comment